Faglig plattform

Den faglige plattformen til IAP er utviklet av en gruppe psykologer og psykiatere som har samarbeidet siden 1971. Siktemålet var å tilegne seg og videreutvikle forståelsesmåter og arbeidsmetoder som egnet seg for et bredt spektrum av psykiske og psykososiale vansker. I 1982 ble Institutt for aktiv psykoterapi (IAP) etablert. Det er en medlemsorganisasjon og et institutt som gir videre- og etterutdanning, spesielt til psykologer, i behandling av barn, voksne og familier. I tillegg til de kliniske programmene ble det på 2000-tallet utviklet programmer som gir videreutdanning i organisasjonspsykologi og psykologisk arbeid med grupper.

I det følgende beskriver vi en del grunnleggende synspunkter og prinsipper som IAP anser som overordnete i sin teoretiske forståelse. Vi har valgt å kalle dem de grunnprinsipper for terapi og psykologisk virksomhet som IAP står for. Videre omtaler vi noen teoretiske og behandlingsmessige hovedtradisjoner som behandlingstenkningen innenfor IAP bygger på, og som IAP er opptatt av å videreutvikle og videreformidle.


Grunnprinsipper

a)    En pragmatisk og konstruksjonistisk epistemologi?

Vi ser det slik at menneskelige fenomener og problemer kan forstås på mange måter, og at det er viktig at en ikke forveksler fenomener og analyseredskaper. Dette innebærer at vi ikke leter etter én riktig forståelsesmåte. Vi er opptatt av forståelsesmåter som er egnet til å oppheve fastlåsthet og åpne opp for muligheter til å skape endring. Alle terapeutiske forståelsesmåter innebærer rekonstruksjon av klienters virkelighetsoppfatning. Vi ser det som vesentlig at terapeuten er klar over sin egen andel i å skape «virkeligheter», og hva slags konsekvenser dette får for klienten. Ulike forståelsesmåter gir grunnlag for ulike terapeutiske tilnærminger. Vi ser det derfor som vesentlig at psykologer behersker flere ulike måter å forstå og behandle problemer på. IAP går derfor inn for en eklektisk bruk av terapeutiske intervensjoner.

b)    En empirisk holdning til psykoterapi?

Vi ser den kunnskapen som er akkumulert innenfor psykologi som fag, og innenfor psykoterapiforskning, som en betydningsfull del av terapeutisk virksomhet. Dette er ikke én type kunnskap som til enhver tid kan være bestemmende for hva vi gjør som terapeuter, men den kan gi oss ideer til framgangsmåter i møte med problemtyper og problemsituasjoner. Vi ser det også som sentralt å finne fram til metoder som gjør det mulig for den enkelte terapeut å evaluere sin virksomhet. 

c)     Relasjonen mellom klient og terapeut er av sentral betydning

Innenfor psykoterapiforskning framtrer interaksjonsvariabler mellom terapeut og klient som vesentlige for behandlingsresultatene. I tråd med dette er vi opptatt av hvordan den enkelte terapeut kan finne fram til og videreutvikle sine spesifikke forutsetninger for å bidra til å skape en relasjon som er endringsfremmende. Her mener vi at terapeutens transparens, et fenomennært språk og invitasjon til metakommunikasjon om relasjonen utgjør vesentlige bidrag. 

d)    Klienten som ekspert på seg selv?

I terapeut–klient-relasjonen er muligheten for mer og mindre subtil maktutøvelse fra terapeutens side stor. Terapeutens måte å tenke om problemer på, er i seg selv et maktredskap, som uunngåelig vil påvirke klienten. Det er derfor viktig for oss å se klienten som den som først og fremst er ekspert på seg selv. Terapeuten arbeider innenfor klientens meningssystem og bidrar til å utvide dette, heller enn å se seg selv som den som vet hva som er «feilen» og hvordan den skal rettes på. Terapeuten er på sin side ekspert i å tilrettelegge for en struktur som åpner for endring innenfor dette meningssystemet. En forutsetning for dette er at terapeuten har et reflektert forhold til sin egen tenkning og sine egne verdier, og så langt som mulig gjør dem eksplisitte. Vi tror f.eks. at et fokus på menneskers muligheter er et godt utgangspunkt for en virkelighetsforståelse som er endringsfremmende, og er opptatt av metoder som er egnet til å synliggjøre og videreutvikle den enkeltes ressurser. 

e)     Den sosiale virkeligheten klienten lever i er viktig?

Det er sentralt for oss å forstå problemer/symptomer i en kontekst av livsbetingelser, som forhold i familien, på arbeidsplassen og mellom kjønnene. I en slik sammenheng kan symptomer ofte forstås som mestringsstrategier. Arbeid med systemer er derfor sentralt, og vi er opptatt av hvordan problemer opprettholdes i menneskers nærmeste livssammenheng, også i hjelpeapparatene. 

f)     Terapi behøver ikke ta lang tid?

Psykoterapistudier har hittil ikke gitt grunn til å tro at langtidsterapi er mer virksomt enn korttidsterapi, og vi synes det er viktig at folk ikke skal gå lenger i behandling enn de trenger og ønsker. Tidsrammen bør tilpasses den enkelte klientens behov. De metodene vi arbeider med kan brukes i terapi over både kortere og lengre tid.

 

Terapeutiske hovedtradisjoner

Her beskrives de tradisjonene som IAPs praksis og undervisning bygger på, og som vi forsøker å videreutvikle. Til enhver tid vil noen av disse tradisjonene prege instituttets virksomhet mer enn andre. Dels vil dette være avhengig av instituttets terapeuter og lærere, dels av ny empiri og metodeutvikling.

Den rekkefølgen tradisjonene omtales i, representerer ikke noen vektlegging av deres betydning. Snarere reflekterer den en forståelse av at en som terapeut kan gripe inn på flere nivåer, og med ulike redskaper som supplerer hverandre heller enn at de utelukker hverandre.

a)    Sosial læringsteori? 

Sosial læringsteori gir oss gode redskaper til å tydeliggjøre hvordan tilsynelatende bagatellmessige hendelser i dagliglivet kan bidra til å opprettholde problemer. Med utgangspunkt i sosial læringsteori har vi videreutviklet metoder som er spesielt egnet for konsultasjon overfor mindre barn og psykisk utviklingshemmete, der relasjonen til den som står i den daglige kontakten med klienten blir viet spesiell oppmerksomhet. 

b)    Kognitiv terapi?

Innenfor kognitive terapiformer blir det lagt vekt på å finne fram til og skape endring i individets måte å tenke om seg selv og andre på. I metakognitiv terapi er man opptatt av hvordan individet forholder seg til sitt eget mentale innhold. Klientens egen problemforståelse er sentral. Her finnes det redskaper som er nyttige både i konsultasjon og i direkte klientarbeid med litt større barn, ungdommer og voksne. 

c)     Kommunikasjonsteori?

Kommunikasjonsteoretikere oppfatter symptomer som mestringsstrategier i mellommenneskelige forhold, eller som konsekvenser av uhensiktsmessige måter å løse vanlige vansker på. En slik innfallsvinkel ser vi som fruktbar. Tenkningen er nyttig i forståelsen av individet, terapeut–klient-relasjonen og forholdet mellom klient og andre mennesker. Disse teoretikerne har også utviklet metoder som er spesielt anvendelige i å bryte onde sirkler. Kommunikasjonsorienterte metoder er anvendelige både i individuell behandling og i familiebehandling, så vel som i konsultasjonsarbeid. 

d)    Systemteori?

Skillet mellom kommunikasjonsteori og systemteori er mer historisk enn reelt, men vi opprettholder det fordi systemteori i første rekke har vært anvendt på større systemer enn topersonssystemer. Det er blitt utviklet et rikt repertoar av ideer og metoder som har basis i systemisk tenkning, og som kan anvendes i de fleste situasjoner en psykolog står overfor. 

e)    Bidrag fra andre terapeutiske retninger

Hovedtradisjonene gir oss en måte å forstå psykiske problemer på som er i tråd med grunnprinsippene, samtidig som de gir terapeutiske redskaper som er nyttige i en rekke forskjellige konsultasjons- og behandlingssituasjoner. IAP har kontinuerlig vært åpen for metoder i individuelt arbeid med barn og voksne som aktiverer andre sider ved personen enn de kognitive og atferdsmessige. Vi har derfor hentet inspirasjon og hjelpemidler fra andre terapeutiske tradisjoner, som Gestalt-terapi, narrativ terapi, moderne traumeteori, tilknytningsteori, mindfulness og kroppsorienterte behandlingsformer. Videre er vi opptatt av den utvikling som skjer innenfor korttidsorientert psykodynamisk tenkning og empiri og den integrasjon man ser av ulike behandlingsmetoder.

Mai 2012