|
IAP - en kort historikk
Av Sissel Reichelt.
Frem til slutten av 1960-tallet var psykoanalytisk tenkning og langtidsterapi så godt som enerådende innenfor psykoterapifeltet i Norge. Psykologer som ønsket å videreutdanne seg innenfor psykoterapi med voksne hadde valget mellom det tradisjonsbundne Psykoanalytisk institutt og Institutt for psykoterapi. Det siste representerte utvidete teoretiske perspektiver fra det som den gang kaltes ”moderne egopsykologi”. Psykologer som ønsket å arbeide med barn kunne søke seg til barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner som Nic Waals institutt, der psykodynamiske og vegetoterapeutiske tradisjoner sto sterkt og langvarige terapier med barn var det sentrale fokus. Mange psykologer var oppgitt og fortvilet over mangelen på alternativer.
Den dynamiske fremdriver av Psykologisk fakultet i Bergen, Bjørn Christiansen, hadde andre visjoner. Fra starten av (på slutten av 60-tallet) inviterte han uortodokse terapeuter til gjesteprofessorater. En av disse var Harold Greenwald, som hadde utgitt boka ”Active psychotherapy”, med bidrag fra korttidsorienterte terapeuter fra ulike tradisjoner. Greenwald inspirerte svært mange, blant andre psykologene Erik Larsen og Tore Mordal som kom tilbake til Oslo i 1970. De formidlet inspirasjonen videre med mye kraft, blant annet til en gruppe psykologer og psykologistudenter som de møtte til et ukentlig seminar i 1971 og 1972. For mange av oss ble dette seminaret skjellsettende, et nytt og løfterikt faglig univers åpnet seg for oss. Spesielt løfterikt ble det for de av oss som hadde opplevd utilstrekkeligheten i tradisjonell tenkning i praksis, for eksempel i utkantstrøk i Norge der ingen langvarig terapi var gjennomførbar.
Forum for aktiv psykoterapi (FAP)
De ivrigste ville videreutvikle seg innenfor dette universet, og FAP ble dannet. Formålet var primært faglig egenutvikling, og kilder til utvikling var all terapiteori og alle terapitilnærminger som kunne hjelpe oss videre. Vår nysgjerrighet var stor. Felles for dem som etter hvert ble de aktive i FAP var:
-
Et ønske om å finne frem til en begrepsmessig referanseramme som var mest mulig enhetlig, og som kunne gi best mulig utgangspunkt for utvikling og anvendelse av aktive psykoterapiteknikker.
-
Det vi kalte en antiimperialistisk holdning til psykoterapi, det vil si at psykoterapi bør begrenses til å løse de problemene klientene ønsker hjelp med heller enn å fremme det psykoterapeuter måtte mene ville være optimal utfoldelse.
-
Et håp om at psykoterapi etter hvert skulle kunne baseres på empiri, både fra psykoterapiforskning og generell psykologisk kunnskap.
-
En tro på at endring er mulig uten at gamle konflikter nødvendigvis gjennomarbeides.
-
En opptatthet av å finne en forståelsesramme som egner seg til å analysere og endre problemer på flere nivåer, både i forhold til individ, relasjoner og systemer.
Den første gruppen, som etter hvert ble kalt FAP I, møttes ukentlig i mange år. I den første perioden fokusert vi mest på oss selv, og brukte gjerne ett eller flere semestre på de ulike teorier og terapitilnærminger vi ble opptatt av, som atferdsterapi, familieterapi, systemisk tenkning, gestaltterapi, NLP, hypnoterapi. Vi leste, utvekslet ideer fra seminarer og kongresser og klientarbeid, øvet oss på hverandre og laget internseminarer med terapeuter som kunne lære oss noe. Nachspiel i Griniveien med tilreisende norske og utenlandske størrelser ble en tradisjon som ga ytterligere stimulans. I perioder utvidet vi aktiviteten til å invitere interesserte psykologer med på spesielle temaer. Vi var ivrige misjonærer for at andre skulle danne tilsvarende grupper, og etter hvert ble det knoppskyting: FAP II, III og IV oppsto – om ikke flere. Vi fikk et nært samarbeid med FAP II, og ideen om et Institutt ble unnfanget i fellesskap og utviklet i begynnelsen av 1980-årene. De som deltok i stiftelsen av IAP, tirsdag 31.05.1983, var: Fra FAP I: Eva Axelsen, Solveig Dahl, Per Eriksen, Wenche Fjeldstad, Kirsti Haaland, Hanne Haavind, Sissel Reichelt, Odd Arne Tjersland, An-Magritt Aanonsen. Fra FAP II: Tom Andreassen, Toril Ursin Boe, Anne Hertzberg, Jan Høyersten, Jo Leikvam, Astri Eidsbø Lindholm, Hilde Lundeby, Svein Mossige, Nora Sveaass. Senere ble IAP supplert med følgende medlemmer: Kirsten Benum, Stein Rønnow, Bernadette Christensen, Anne Poulsson, Haldor Øvereide, Tine Jensen, Grete Lilledalen, Reidar Selbekk, Henning Bang, Per Isdahl, Torkil Berge. Alle, bortsett fra én psykiater, var psykologer. Instituttet utviklet en faglig plattform som, med én revisjon, fortsatt er bærende for arbeidet vårt (link).
Institutt for aktiv psykoterapi (IAP)
I FAP tiden fikk vi mange gode terapeuterfaringer, og mye bekreftelse på at ideene våre møtte gehør. Vi ble i stadig større utstrekning bedt om å undervise og veilede i en rekke sammenhenger, både for psykologer, andre faggrupper og ulike institusjoner, og fikk tidlig en tilknytning til Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Interessant nok var det spesielt psykologistudentene som sto på for å få andre undervisningstilbud i terapi enn de psykodynamiske, og flere av oss ble engasjert som hjelpelærere allerede tidlig på 1970-tallet. Det ble utviklet en fordypningssekvens i klinisk psykologi (sosialklinisk sekvens – senere systemisk/kognitiv sekvens) som et alternativ til fordypningssekvensen i psykodynamisk terapi, og i 1983 ble Sissel Reichelt fast ansatt for å ivareta oppfølgingen av sekvensen.
Tiden var klart moden for et Institutt som både kunne gi studentene et videreutdanningstilbud og representere et videreutdanningstilbud for andre psykologer med interesse for tilnærmingen vår. Et institutt betydde også en mulighet for å planlegge en mer helhetlig og fordypende utdanning enn det mer sporadisk kursvirksomhet og veiledning kunne gi. Som svært fagpolitisk engasjerte psykologer, bestemte vi oss for å tilpasse utdanningsprogrammene våre til Norsk Psykologforenings krav til spesialiteten i klinisk psykologi. Vi utviklet toårige programmer både i forhold til terapi med voksne, familier og barn, og senere er organisasjonspsykologi kommet til. Hovedideen i programmene er en kombinasjon av en bred teoretisk og metodisk utdanning, veiledning i grupper og selvstyrte grupper. Programmene har vært avholdt regelmessig siden 1984. De er blitt møtt med stor interesse, og vi har til nå videreutdannet nær 500 psykologer.
IAP har inntil 2002 vært lukket, i den forstand at rekruttering bare har foregått ved forslag fra medlemmene med begrunnelse i behov for undervisnings- eller veiledningskapasitet. Antallet nye medlemmer var begrenset, blant annet på grunn av bekymring for at en større utvidelse skulle ta fra oss den gløden, det samholdet og det sosiale felleskapet som vi hadde opplevd som en helt sentral forutsetning for at vi har fått det hele til. Når vi nå har åpnet opp, først med IAP Agora og så med medlemsskapstilbud til alle som har gått programmene, ser vi dette som en like sentral forutsetning for fortsatt vekst og utvikling både av organisasjonen og av den faglige innsprøytningen som vi ønsker å fortsette å bidra med til norske fagmiljøer. Vi ser med stor glede at interessen for å delta i dette prosjektet er høy, og at opplevelsen av samhold og inspirasjon til å utvikle noe sammen strekker seg langt utover den opprinnelige kjernen.
Ettertanker
Og hvordan gikk det så med den opprinnelige gruppens ønsker og forhåpninger?
Vi føler først og fremst at vi har bidratt til å skape et større rom på fagfeltet, som innebærer økt mangfold og toleranse for forskjeller. Vi tror at vår antiimperialistiske holdning kombinert med en sans for psykologi som fag har gitt tyngde og substans til terapeutiske ideer som har kommet mange klienter og institusjoner til gode. I tråd med tidens postmodernistiske strømninger er troen på en enhetlig begrepsmessig referanseramme blitt mindre, mens gruppens innbyrdes forskjeller har økt, mye som en konsekvens av arbeid med ulike klientgrupper. Dette skulle bety at vi har vært tilgjengelige for å lære av klientene. De fleste av oss vil vel si at vi har fått langt større begrepsmessig klarhet, uten at vi ønsker å allmenngjøre de begrepene som er blitt nyttige innenfor spesifikke terapeutiske rammebetingelser. Mange av oss er blitt forskere og universitetslærere, og strever både med å formidle erfaringene våre og å utvikle metoder vi tror mer på i kunnskapsutvikling om arbeid med mennesker enn tradisjonell empiri. De av oss som fortsatt har hovedtyngden i klinisk arbeid eller organisasjoner har vært i posisjoner med stor påvirkningskraft i sentrale miljøer. Vi tror fortsatt at endring er mulig uten gjennomarbeiding av gamle konflikter, men slett ikke alltid. Spørsmål om når, hvordan etc. bearbeiding av traumer skal skje har opptatt en stor andel av gruppas medlemmer både klinisk og i forskning, og de har hatt en betydelig innvirkning på feltet. Vi vet ikke hvordan våre faglige liv ville vært uten FAP og IAP, men håper veldig at de som nå kommer på banen vil oppleve noe av den samme gleden ved vekst og utvikling i faget som vi har vært med på, og vi vil gjerne være med fortsatt!
|