Selv værgudene lot til å være begeistret da Institutt for Aktiv Psykoterapi arrangerte den tiende Agoraen i rekken. Den begeistrede tonen ble slått an allerede under åpningen, da Psykologistudentenes kor, Kling Kokos, ble klappet inn til flere ekstra numre. I løpet av to innholdsmettede dager fikk vi rikelig anledning til å undersøke begeistringens mange ansikter.  Innfallsvinklene spendte fra maktelitens gjøren og laden i renessansens Firenze, til de nære personlige møtene i nåtidens terapirom. 

I det første plenumsforedraget fortalte daglig leder i Snøhetta, Ole Gustavsen, at det som i dag rangeres som et av verdens beste arkitektfirma, faktisk startet, på et loft over gamle Dovre pub. I det slitte loftslokale satte en gjeng nyutdannede arkitekter seg ned og tegnet det som skulle bli biblioteket i Alexandria. De unge arkitektene stolte på at deres faglige begeistring ville bringe dem til topps – og de fikk rett. Det var først da pengene var brukt opp og seiersrusen hadde lagt seg, at det ble klart hvor utfordrende det kan være å opprettholde begeistringen når man er avhengig av å fokusere på inntjening. I arkitektverdenen handler alt annet enn seier om tapt fortjeneste. Selv det verdenskjente Snøhetta taper over 90 % av konkurransene de deltar i, og det kan gå så mye som halvannet år mellom hver gang et prosjekt vinner fram.

For Snøhetta har nøkkelen til å opprettholde begeistringen vært å skape en delekultur, der alle prosjekter blir til i et kreativt og lekent fellesskap. Ingen ideer blir sett på som dumme eller urealistiske. I en første ja-fase lar man seg aldri begrense av om prosjektene faktisk er mulige å bygge. Begeistring for en ide kan føre langt – Snøhetta klarte for eksempel å skaffe finansiell støtte til å bygge Tubaloon, scenen på Kongsbergjazzfestival, lenge før man hadde funnet fram til de tekniske løsningene som gjorde det mulig å bygge den. Gustavsen trakk også fram konkrete grep man tar for å opprettholde entusiasmen og skape avstand til de mange avvisningene. Før et prosjekt sendes ut av huset steller man i stand en halvtimes beundringsseanse der arbeidsgruppen får anledning til å vise fram og få feedback på det de har skapt. Man tar seg altså tid til å feire og glede seg over delmål, og gir dem som har tegnet prosjektet følelsen av å ha lyktes, uavhengig av om de ender som vinnere av konkurransen eller ikke. Når prosjektet er sendt av gårde oppløses arbeidsgruppen, og man stokker om på medlemmene slik alle er i gang med andre prosjekter, i nye arbeidsgrupper, når vinneren av konkurransen kåres.

I det andre plenumsforedraget tok psykolog og høyskolelektor Steinar Bjartveit oss med på en forrykende reise tilbake til renessansens Firenze - et blomstrende mekka for grensesprengende kunst, litteratur og filosofi. På den tida skal paven ha sagt: ”det finnes fem naturkrefter; ild, vann, jord, luft og Firenze, og jeg kontrollerer bare de fire første”. Bjartveit fortalte med stor begeistring om brødrene Medici som sto i sentrum av maktkampens begivenheter. Det var mange som lot seg rive med av Bjartveits entusiasme over Lorenzo Medici og hans nyskapende nettverk av kunstnere og intellektuelle. Det kom tydelig fram at Medici og hans netteverk var en av flere viktige drivkrefter bak renessansens store endring, både innen kultur og bank og finans, så vel som organisering av samfunnet. Det var imidlertid noen av oss i salen som innimellom syntes det var litt vanskelig å se hvordan de mange spennende historiske begivenhetene kunne hjelpe oss å belyse begeistring som fenomen. 

På dødsleiet skal Il Magnifico ha rådet sin eldste sønn til å gjøre det som virker mest ærefult og ha oppmerksomheten på det felles gode, mer enn på særinteresser. Man kunne få inntrykk av at Bjartveit ønsket å formidle at alle vi mennesker er skapt til å utrette noe stort, og at vi har et ansvar for å utnytte vårt medfødte potensial. Dette vekket kimen til en filosofisk samtale rundt meningen med livet. For hva vil det egentlig si å utrette noe stort? Innebærer det bare å skape noe som får betydning for det store fellesskapet, noe som setter spor i ettertiden, slik Il Magnifico synes å ha ment? Eller kan det å utrette noe stort også romme det å skape noe godt i de nære møtene med andre medmennesker? Kan det sies at man har skapt noe stort når man en fredagskveld etter at ungene er lagt, sitter og nyter et glass rødvin i sin kjæres armkrok mens man sammen ser gullrekka på NRK? Eller sitter man da fast i et hverdagsliv der man unnlater å utnytte sitt medfødte potensial? Det hadde vært spennende med tid og rom til å la denne filosofiske kimen vokse, for her virket det som meningene var delte.

Som vanlig ga flere spennende workshops valgets kval!  Vi lot oss friste både av ”Skadefryd. En workshop for hjelpere”, der Per Johan Isdahl ønsket å løfte fram de etiske sidene ved skadefryd som oppstår i forhold til provoserende pasienter, og av ”Begeistring i endringsarbeid – en umulighet eller organisasjonspsykologenes unike mulighet?”, der Sarah Abraham og Einar Wergeland Jenssen gjennom ulike case ønsket å vise hva som skal til for å mobilisere begeistring i endringsarbeid. Med følelsen av at vi uansett kom til å gå glipp av noe bra, endte vi tilslutt på Hildegunn Sarita Selles workshop ”Begeistring i det krysskulturelle møtet mellom terapeut og flyktning – en mulig drivkraft i møte med tragedier og traumer.”

Gjennom bevegende historier fra terapirommet viste Selle hvordan begeistring i arbeidet med traumatiserte flyktninger kan vokse ut av det å ha tilstrekkelig kunnskap og mot til å utforske forskjellene og tvetydigheten i de flerkulturelle møtene. For å få til å bygge bro over forskjellene og skape en ekte relasjon til klienter med en annen kulturell bakgrunn, må vi som terapeuter tørre å gå litt utenom vår egen kulturelle ramme og terapeutiske bekvemmelighetssone. Ofte må vi gi slipp på vår vestlige lineære måte å tenke på, og ha tålmodighet til sakte å sirkle oss inn på de terapeutisk viktige temaene. Det vil også ofte være virksomt med enn større fysisk nærhet til klienten enn det vi kanskje umiddelbart føler oss komfortable med. Kunsten er å få til en nennsom balansegang mellom respektfull nysgjerrig og respektfull taktløshet, noe som for de fleste kan virke vanskelig å få til. Det er imidlertid nyttig å huske på at selv om forskjellene ofte er mange, så hviler de på en grunn av fellesmennesklige følelser og behov. Traumer har ingen farge, og anerkjennelse vil alltid være traumets viktigste motvekt. Uavhengig av kulturell tilhørighet vil målet for traumeterapi være å hjelpe klienten til innsikt i sin egen erfaringsverden, slik at traumet kan få en integrert plass i livshistorien. 

Som i all annen terapi er det virksomt at noen orker å være sammen med en i det som er vondt. At vi terapeuter orker å dvele ved det vanskelige og ikke kvier oss for å erkjenne livets realiteter; ”livet har gjort det med deg at du må leve med hjertet på to steder – kanskje for resten av ditt liv”. I arbeidet med flyktninger må vi ikke glemme å ha med oss et styrkefokus, ofte vil det være lurt å bekrefte roller framfor person: ”jeg ser at du som mor har gjort et godt og viktig stykke arbeid for barna dine”. Å skape et rom der det ikke bare snakkes om de vanskelige temaene, men også om gleden over det vakre i livet, er et viktig steg i retning av å reetablere verdighet.  Balansen mellom traumefokus og styrkefokus kan ifølge Selle gi rom for mange begeistringsøyeblikk, der man sammen kan glede seg over små seire og mestringsopplevelser i en ny kultur.

Dag to startet med energigivende og lideskaplig flamencodans, før kulturtolk Bjørn Christian Nørbech hjalp oss å løfte blikket og betrakte vår egen begeistring i et kulturelt metaperspektiv. Med varm humor tegnet Nørbech et bilde av oss nordmenn som et litt annerledes, naturelskende folkeslag som til tider kan være besatt av idrett (vel og merke bare grener der nordmenn gjør det bra), værforhold og koserealisering.  De fleste av oss humret gjenkjennende over bildet av en liten gruppe mennesker sittende foran peisen i en primitiv hytte langt ute i ødemarka som plutselig utbryter: ”Nei, nå koser vi oss virkelig dere!!”

Kanskje finnes det ikke noe mer norsk enn å gå Besseggen mens man følger med på radio’n hvordan det går med de norske jentene i håndball-vm? Og kanskje er det ikke så mange andre land der været kommer opp som en egen kategori ved siden av naturen, når man spør om hva som bidrar til begeistring? Det er vel også kanskje nesten bare i Norge at Askeladden betraktes som en større helt enn Supermann, at idealtid er et kjært begrep og at ”lottomillionærer er ikke som andre millionærer” blir kåret til beste slagord.  Skal vi være ærlige gjør alt dette oss nesten litt stolte over å være norske, og så får vi heller leve med at ”Grandis” må regnes som den norske nasjonalretten. Men at det på selveste juleaften selges Grandiosa tilsvarende høyden på 32 Oslo Plazaer, var hardt å svelge! For å prøve å trekke ut essensen av Nørbechs foredrag så er begeistring en universell følelse, som i stor grad får et kulturbetinget uttrykk, og som til dels også preges av vår personlighet. 

Under ledelse av Claus Jebsen reflekterte Kirsten Benum, Sissel Gran, Kirsti Haaland, Peder Kjøs, og Guro Øiestad rundt begeistring i psykologisk arbeid. Med masse varme iblandet en snert selvironi og passe mengder alvor, utforsket debattantene sin faglige begeistring fra ulike vinkler. Hva er det som gjør at de alle, selv etter flere år i psykologstolen, lar seg begeistre i møtet med klienter? En fellesnevner er at de lar seg begeistre over menneskelig utvikling. De gleder seg over de små tingene, over å se nye, indre landskap åpne seg, men også over sin egen evne til å lytte tålmodig og skape kontakt. I arbeidet med de tyngste klientene, er den gode teoretiske forståelsen, kanskje den viktigste kilden til å klare å opprettholde begeistringen over tid. 

I den spennende samtalen var paneldeltagerne innom mange ulike temaer knyttet til begeistring. De dvelte blant annet en stund ved farene ved begeistring i det terapeutiske rommet. For selv om alle klienter leter etter terapeuter som kan gi dem liv, kan det fort bli for mye begeistring, særlig for de mest traumatiserte klientene. De fleste psykologer har vel opplevd alliansebrudd og prosesser som går i stå når de i for stor grad lar seg begeistre over egne ideer eller gryende endring hos klienten. Flere i panelet var imidlertid opptatt av at begeistring ikke nødvendigvis handler om den litt oppkavede gleden vi umiddelbart ser for oss, begeistring kan også gi en stille ro. For noen er kanskje glød, eller begjær mer treffende ord?  Uansett kan vi bevisst velge å gi vår begeistring ulike former; når vi føler oss oppkavet begeistret, kan vi velge å tone følelsen litt ned overfor omverdenen. I møte med klienter må vi dosere begeistring vår på denne måten, sånn at den får en form som skaper kontakt. Og om vi skulle bomme på doseringen en gang i blant så har vi jo heldigvis alltid muligheten til å rulle filmen tilbake og metakommunisere. Det er altså ingen grunn til å bli redde for å la oss begeistre i møtet med klienter – vi må bare gjøre det med en reflektert bevissthet på hvordan vår begeistring lander i den andre.  Panelet var også innom flere andre interessante spørsmål knyttet til begeistring; I hvilken grad spiller begeistring en rolle for motivasjon? Hva gjør vi når klienten er for begeistret? Er det kjønnsforskjeller i evnen til å føle begeistring? Hva skal til for å opprettholde begeistring over tid? Og kan man velge å bli begeistret? Handler begeistring i bunn og grunn om innstilthet? Avslutningsvis var samtalen innom spennet mellom trygghet og frihet, og det var nok flere med oss som ønsket seg litt lengre tid til å utforske det temaet.

Agora 2009 fikk en verdig avslutning ved Trond Viggo Torgersen: ”Et sted mellom det planlagte og improviserte”.  Når Torgersen står på en scene har han alltid med seg en mental kommode med mange skuffer der han har systematisert historier som kan komme til nytte og som han har lyst til å dele med andre. I samtalen med…. trakk Torgersen ut mange skuffer fra sin mentale kommode, og serverte den ene tankevekkende historien etter den andre. Torgersen var gjennomgående opptatt av hvordan vi mennesker påvirker hverandre, at vi ofte inngår i komplementære relasjoner. Selv om begeistring ofte er smittsomt, skjer det nesten like ofte at den enes overveldende begeistring dreper den andres gryende begeistring.  I likhet med debattpanelet var Torgersen inne på at nøkkelen kanskje er å kunne nullstille sin egen begeistring eller i hvertfall tilpasse den sånn at vi ikke faller i fellen av å bli så begeistret over noe på andres vegne at vi ender opp med å ville andre noe som de ikke vil seg selv.

Første gang Trond Viggo Torgersen sto på en scene, syntes han det var fryktelig skummelt, og Trond måtte ha en lengre samtale med Viggo før han sto trygt i ønsket om å formidle noe av sin livserfaring. Han oppdaget med engang at når publikum er med, er det lett å skape begeistring sammen. ”Hvis dere visste hvor stor påvirkningskraft dere har på hvordan den neste timen blir, ville dere fått prestasjons­angst.”, sa Torgeresen. Og vi lo, og lot oss begeistre over Torgersens mange morsomme og tankevekkende historier, noe han virket å sette stor pris på. Som en ekstra bonus kunne han fornøyd konstantere at han har funnet en følelse som selv ikke en hel forsamling psykologer kunne finne et ord for! For misunnelse er vitterlig ikke helt det samme som: jeg unner deg det du har, og har veldig lyst på det samme.

Agora 2009 framsto som ærverdig jubilant som bød på store mengder faglig gull ispedd litt befriende tull. Det opplevdes meningsfylt å kunne vie to hele dager til å undersøke begeistringens mange ansikt. Vi føler oss sikre på at om Nørebech hadde utført sin lille begeistringsstudie på slutten av dag to, ville resultatene vist at samtlige av oss deltagerne hadde krysset av på at vi hadde følt oss begeistret på ett eller annet tidspunkt både torsdagen og fredagen – for det var mye å la seg begeistre over.  Som gryende psykologer er vi takknemlige for å ha fått delta på en konferanse som har gjort oss enda litt sikrere på at vi har valgt riktig hylle her i livet! Takk for denne gang – vi gleder oss allerede til neste år.

Hilsen Impulsredaksjonen ved Ida Kierulf og Nina Tangstrøm