Gruppegruppa i IAP har lenge vært på leting etter gruppeterapeutiske miljøer som kan bringe oss videre i arbeidet med å utvikle gruppeterapeutisk tenkning og praktiske arbeidsmetoder som passer for IAPs plattform. Det har ikke vært enkelt – svært mange gruppeterapeuter er opplært innen gruppeanalytiske arbeidsmetoder, dette er et internasjonalt fenomen. Det finnes mange gruppebaserte modeller innen kunst- og uttrykksterapi, psykoedukativt og kognitivt arbeid. Vår erfaring er at slike modeller ofte baserer seg på tenkning og metoder utviklet for individualterapi, gruppearbeidet blir ofte en form for individualterapi i gruppe. Dette er i seg selv ikke feil, tvert i mot viser forskning at effekten av grupper er gunstig, også når vekten ikke legges på gruppeprosessene. Likevel er våre erfaringer at bevisstgjøring av gruppeprosesser og effekten av gruppelederens intervensjoner, kan øke nytteverdien av gruppearbeid og redusere risikoen for negative effekter av gruppeprosesser. Dette er viktig i arbeid med grupper på flere nivåer, både i organisasjoner, undervisning, veiledning og terapi.

Vi dro til Roma på leting – og vi fant…

Den internasjonale kongressen for gruppepsykoterapi var i år lagt til Roma i slutten av august. Etter en noe kjølig sommer i Norge var det et deilig sjokk å komme ned til nærmere 30 varmegrader og full sommer. Vi lot oss ikke friste til å synke ned i feriemodus, men sørget for å stå tidlig opp hver morgen for å delta i en ”early reflection group” med tittelen ”Building a system-centered group to resolve conlict” med Ray Haddock. Det skulle vise seg å være det smarteste vi kunne ha gjort – i et mylder av mennesker og faglige impulser ble dette en oase for fordypning og meningsfylt samvær. Etter hver morgensamling tok vi oss god tid til å oppsummere erfaringer og diskutere intervensjoner, dele tanker og etter hvert begeistring. Vi fikk ikke bare ideer til nye måter å arbeide med grupper på, vi begynte å tenke annerledes og merket at vi tok med oss ideene ut i Romas gater og severdigheter - og i samtaler ut over natten.

Vi vil her forsøke å formidle hva som begeistret oss med ”System-Centered Therapy” (SCT):

Anybody else? Utforskning gjennom gjenkjennelse

Det første som gjorde at vi skjønte at dette var en annen måte å arbeide på, var at vi hver gang vi hadde sagt noe, skulle se oss rundt i gruppa og spørre ”anybody else”. I begynnelsen var det litt rart å stille dette spørsmålet, vi sa det litt forsiktig og nølende. På oppfordring av Ray og etter erfaringer med at andre faktisk kunne kjenne seg igjen i det vi sa, ble vi modigere, og spurte med en forventning om å få gjensvar. Effekten var at det vi sa ikke ble hengende i løse luften, og vi skjønte at når vi sier noe, uttrykker det som regel noe andre kan gjenkjenne, det er et uttrykk for noe mer enn en individuell opplevelse. Instruksen til å svare på innspill var tydelig: Fortell hva det er du gjenkjenner – og legg til noe fra deg selv. Du har ikke lov til å si ”ja – men”- du skal si ”ja – og”.

Arbeid med ”sub-groups”

Alle utsagn ble umiddelbart betraktet som et uttrykk for en ”sub-gruppe”, ikke et individuelt utsagn. Poenget er å utforske opplevelsen så utfyllende som mulig. Etter hvert som ulike perspektiver kommer frem, kan flere knytte seg til fordi historien blir ”tykkere”. Et eksempel fra første dag, var at flere i gruppa hadde vært litt usikre på om de skulle delta på denne morgengruppa. Noen syns det var for tidlig å stå opp, andre hadde ikke fått plass på den gruppa de egentlig ønsket seg, noen var litt fraværende fordi de skulle holde workshop rett etter osv. Dersom noen forsøkte å si noe om at de hadde forventinger til gruppa, ble det stoppet, historien om manglende motivasjon ble utforsket grundig. Når en av personene i subgruppen ga uttrykk for ambivalens – både tvil og forventning, gjorde Ray det klart at her måtte vi velge hva vi skulle utforske. Når det ikke kom flere innspill fra den siden som hadde vært i tvil om de skulle komme, kunne vi begynne å utforske den andre siden.

Tydeliggjøring av valgøyeblikk , ”fork in the road”

Dette er et av grunnprinsippene for arbeidsformen og for terapeutens valg av intervensjoner. Når man har begynt å utforske en side av et tema, griper terapeuten inn dersom noen kommer med innspill som fører bort fra dette perspektivet eller dette temaet, og tydeliggjør at vi står overfor et veivalg – skal vi fortsette med det vi er i ferd med å utforske, eller skal vi velge å utforske noe annet? Dette fører til en bevisstgjøring av vår mulighet til å velge hva vi skal fokusere på. Det høres kanskje enkelt ut, men dette er en utfordring både for deltagere og gruppeleder. Etter hvert opplevde vi at denne tydeliggjøringen av valgøyeblikk ikke bare hjalp gruppa til å konsentrere seg om en ting av gangen – det ble med oss i vår bevissthet om hvordan vi gjør valg – og vi lekte oss med det i møte med alle valgene Roma krever av oss – mellom et vell av severdigheter, restauranter og spennende menyer.

En aktiv og åpen terapeut

Noe vi setter pris på med denne arbeidsmodellen, er at gruppelederen hele tiden leder prosessen, både ved direkte intervensjoner og gjennom å forklare prinsippene han arbeider ut fra. Denne kontinuerlige åpenheten om metode og begrunnelse for intervensjoner, skaper et trygt og lærerikt arbeidsklima. Det blir en god veksling mellom prosessorientert arbeid og undervisning, som gjør at deltagerne ganske raskt skjønner arbeidsmåten. 

Tydliggjøre skille mellom fakta, tanker og følelser

I tillegg til å tydeliggjøre valg, bidro lederen til at vi ble oppmerksom på og utforske skillet mellom fakta, tanker og følelser. I dette arbeidet benyttet han seg av tenkning og teknikker som vi kjenner igjen fra kognitiv terapi, affektbevissthet, mentalisering og mindfullness. Han gikk ganske langt i å utforske individuelle tanker og følelser når disse forstyrret personen fra å være til stede her og nå i gruppa. En morgen var det for eksempel en deltager som kom rett fra mye frustrasjon pga at brannalarmen i huset hennes i Finland hadde gått i løpet av natten. Han hjalp henne til å undersøke følelsene og tankene rundt dette, og til å tydeliggjøre forskjellen mellom fakta, tanker og følelser. Da han hadde fått frem at hun hadde en god plan for å rydde opp i dette senere, var hun til slutt helt klar til å arbeide her og nå i gruppa. 

Explore – not explain!

I forbindelse med all utforsking ble vi alltid avbrutt av lederen hver gang vi begynte å forklare oss selv eller hverandre, alle slags årsaksforklaringer ble stoppet. Selv om det var uvant og av og til irriterende å bli avbrutt på denne måten, skjønte vi snart hvor effektivt dette skaper et klima for å undersøke fenomener i stedet for å ”forstå” dem. Her blir alle tendenser til å tolke oss selv og andre slått ned på umiddelbart. Dette er i våre øyne utrolig viktig, vi er som regel for raske til å forstå, og det står i veien for å utforske fenomener grundig nok. Å arbeide så eksplisitt med å unngå forklaringer og forståelse til fordel for en utforskende nysgjerrighet, er i våre øyne grunnleggende for all god terapi. 

Praksis bygger på teori

SCT er utviklet av Yvonne M. Agazarian. Hun er inspirert både av klinisk psykologi og psykologisk forskning, og har integrert kunnskap fra begge områder i sin tenkning om systemer. Hun har forsøkt å lage en modell for systemer som kan brukes både på individer og grupper, og har utviklet arbeidsmetoder som bygger på teori. Hun har tenkt, skrevet og forsket i mange år, og de to hovedsentrene for forskning og klinikk etter hennes modell ligger i England og USA.

Passer også til arbeid med organisasjoner, familier og individer

Vi tenker at tenkning og praksis fra systemsentrert praksis kan være nyttig for alle som arbeide med individer og grupper på ulike nivåer og i ulike settinger. Dette  kan være spennende for alle IAPere uansett fordypning. Dette er en arbeidsmetode som egner seg svært godt til konflikthåndtering. 

En representant for SCT, Peter Bernhardt, skal undervise på vår neste samling i gruppeprogrammet i november, og vi gleder oss å bli enda bedre kjent med metoden. Vi har også invitert Ray Haddock til IAPs juleseminar og gleder oss til det!

Med takk til IAPs styre for støtte til deltagelse på kongressen

Hanne Reichelt og Bente Lømo

For mer informasjon og litteraturhenvisninger:

http://www.systemscentered.com/