Følelser sto i fokus da Institutt for Aktiv Psykoterapi (IAP) for niende gang arrangerte Agora, på Leangkollen hotell i slutten av november. Innfallsvinklene til temaet spente fra det fagfilosofiske og organisasjonspsykologiske til et mer klinisk perspektiv. Etter to intense dager avsluttet styreleder Nina Lang med å si at hun ikke skulle forsøke seg på en oppsummering av konferansen - det forstår jeg godt! Selv etter flere uker med aktiv tankevirksomhet og fordøying har det vært vanskelig å sammenfatte inntrykkene fra de mange spennende innleggene, med få ord.

Allerede i det første av fire plenumsforedrag slo Torkil Berge an tonen for det som skulle bli to lærerike dager. Med stor varme og kunnskap snakket han om emosjons­fokusert kognitiv terapi. Følelsesmessig aktivering gjør tanker som ligger nær fortvilelsen, angsten og sorgen lettere tilgjengelig for endring. Derfor jobber man nå i stadig større grad med emosjonalitet også innen kognitiv terapi, blant annet ved bevisst bruk av følelsesladde ord og ved å påpeke tegn på emosjonalitet hos klienten. Terapi er alltid en balansegang mellom aksept og endring. Berge understreket viktigheten av validering; første steg må alltid handle om å gå inn i klientens emosjonelle opplevelse - være til stede i den og støtte den. Først når klienten føler seg møtt og forstått, er den emosjonelle opplevelsen tilgjengelig for utforskning. Terapi handler altså ofte om tålmodighet, det handler om å vente til klienten åpner for å utvide rommet. Berge understreket også viktigheten av å jobbe med selvmedfølelse, fordi medfølelse og aksept for seg selv er en forutsetning for endring.

I det andre plenumsforedraget så filosofen Arne Johan Vetlesen på emosjoner i et idéhistorisk perspektiv. Vetlesen framsto som en prototypisk filosof – og som en avveksling var det morsomt med et så innadvendt og tenkende foredrag. Fra Platons tid har filosofien hatt problemer med å invitere følelsene inn i varmen.  De ble sett på som for kraftfulle og ustabile til å kunne si noe allmenngyldig om tilværelsen. Men gjennom en erkjennelse av at menneskets ytre og indre verden ikke er så forskjellige når det kommer til stykket, har moderne filosofi løftet fram arven etter Aristoteles og Hume, og funnet en plass til følelsene. Vetlesen illustrerte dette med et eksempel fra Sartre. Sartre var svært trist da det banket på døra til rommet hans. I det han åpner, avtaler han med seg selv å legge bort tristheten en stund, og først ta den fram når gjesten går. På denne måten gjør Sartre tristheten om til et objekt og blir dermed i stand til å manipulere sin emosjonelle tilstand. Poenget til Sartre er at følelser kan eksternaliseres gjennom tenkning - vi kan velge våre følelser og er dermed også ansvarlige for dem. Evnen til tenkning blir derfor avgjørende. Et tilsynelatende paradoks i Vetlesen foredrag er at han ga uttrykk for at følelser er en drivkraft for handlinger, samtidig som han gjennom eksempelet med Sartre beskriver hvordan følelser kan legges bort ved hjelp av tenkning, men kanskje kan begge deler være sant?

Dag to startet med en stor musikalsk opplevelse: Sidsel Strømnes og Terje Norums musikk var deskriptiv og nær og ga en emosjonelt ladet opptakt til Leigh McCulloughs plenumsforedrag om affektfobi.  I følge McCullough er vi redde for følelsene våre på samme måte som vi er redde for ting i verden. Vi skammer oss når vi gråter og blir engstelige når vi er sinte. For å endre følelsene må vi tørre å være i dem, vi må jobbe aktivt med affektfobien. Billedlig kan vi se for oss at vi retter et forstørrelsesglass mot følelsesuttrykket for å intensivere følelsene. Målet er å holde fast i følelsesuttrykket slik at klienten blir værende i fenomenet. McCullogh hadde mye på hjertet og tiltross for at det innimellom gikk litt fort, var presentasjonen svært inspirerende. Mange satte særlig pris på se videoen av McCullogh i arbeidet med en klient, som illustrerte de teoretiske poengene i praksis. Men undertegnede tok seg et par ganger i å lure på om det var terrenget som ble tilpasset kartet, og ikke omvendt.

I den siste plenumspresentasjonen tok Geir Kalstad oss med ut av terapirommet.  Han snakket på en gjenkjennbar måte om hvorfor mange organisasjoner er så konservative, og argumenterte for at følelser er en nødvendig drivkraft for å få til endringer. Ved store organisasjonsendringer må de som jobber i organisasjonen endre adferd, noe som innebærer at de må omstrukturere sine nevrale nettverk. Fordi de fleste synes dette er slitsomt og enerverende, er det som regel stor motstand mot endringer. Forskning har vist at 70 % av alle endringsforsøk ikke får de tilsiktede virkningene for organisasjonen. Dette skyldes i følge Kalstad i stor grad at ledere ikke er flinke nok til å utnytte kraften i følelser. Ubehag er fundamentet for endring, og ledere må tåle å påføre ubehag for å gjøre sine ansatte smertelig klar over at endring er nødvendig – de må skape en følelse av ”urgency”. Men ubehag er ikke nok. De ansatte må også ha tiltro til ledelsen, og involveres i endringsprosessen slik at de får et eierforhold til den.

Tradisjonen tro bød de to dagene på mange parallelle workshops og valgets kval! Den fristende menyen besto av falsk hukommelse, det emosjonelle vitnet, familieperspektiver på sorg, parterapi for å hjelpe barn som lever med vold i familien, stressmestring for pasienter med rusproblemer, følelsen av seg selv og styrking av emosjonell kompetanse i nære relasjoner. Det var ikke mulig å unngå følelsen av å ha gått glipp av noe…

Agora 2008 var som sine forgjengere: mangfoldig og inspirerende. Akkurat som på fordums greske agoraer møttes engasjerte og dyktige mennesker som liker å diskutere. Flere jeg snakket med ga uttrykk for at konferansen bidrar til å styrke en kultur som handler om refleksjon og nyorientering. Så til det overordnede spørsmålet: må det følelser til for å endre følelser? Derom strides vel fortsatt de lærde, men etter disse dagene er det hevet over tvil at det er nødvendig å knytte an til følelser for å få til endring. Kanskje handler terapi vel så mye om å gjenoppleve følelsene, som å tenke dem gjennom på nytt?  Tilslutt vil jeg igjen si meg enig med Nina Lang: Det er virkelig fantastisk å føle at jeg allerede nå gleder meg til neste gang!

Handouts og annet materiale fra IAP Agora 2008 kan lastes ned ved å klikke på titlene til venstre.

Foreløpig tilgjengelig:

• Program
• Oversikt over plenumsforedrag og foredragsholdere
• Oversikt over workshops
• Pdf-versjon av organisasjonspsykolog Geir Kalstads PowerPoint-presentasjon (plenum fredag)

Bandet som spilte for oss heter for øvrig Waitsfornobody og består av: 

Fredrik Otterstad (kontrabass, sang). Han er også  dirigent for Sølvguttene
Karl Erik Bø (piano, sang)
Torbjørn Sletta Jacobsen

Mer informasjon på www.waitsfornobody.no