Denne boken representerer et stort løft i forhold til litteraturen på feltet. Det må spesielt fremheves at en betydelig andel av kapitlene er skrevet av psykologer som både er engasjert i forskning og i praktisk virksomhet, og gjennom dette klarer å formidle forskningens relevans for det kliniske arbeidet, for eksempel gjennom en fyldig eksemplifisering. Dette er en sjelden kombinasjon, som kan bidra til å brolegge den kløften mellom forskningsbasert teori og terapeutisk arbeid som svært mange opplever som urovekkende på psykoterapifeltet. Mange av bidragene er teoretisk nyskapende, samtidig som relevant og oppdatert teori fra mange kilder trekkes inn.

Alle bidragsyterne har en utpreget ressursorientering, og vekten legges på å forstå barnets prosjekt i dag og hvordan omgivelser og terapeut kan bidra til å hjelpe det videre med det gjennom å støtte opp under positiv utvikling og løse opp i fastlåsende mønstre i relasjon til omgivelsene. Noen bidrag fokuserer spesielt på terapeutens relasjon til barnet, men barnet sees alltid i relasjon til de nære som omgir dem. I andre bidrag er hjelp til foreldrene i fokus, men betydningen av barnets opplevelse av sin situasjon og av de endringstiltak som gjennomføres inngår som et sentralt element. Det er sjelden å lese en fagbok som i så høy grad kombinerer det å ha et blikk for barnets egen verden, og viser betydningen av barnets nære relasjoner og av å trekke dem inn i arbeidet med barnet.

Både tematisk og metodemessig er boken bredspektret, og demonstrerer hvor nødvendig det er å ha et rikt repertoar av forståelsesmåter og terapeutiske fremgangsmåter i arbeid med barn og familier som alle er særpregete og trenger en individualisert tilnærming. Kapitlene er gjennomarbeidet, og formidler vanskelig stoff på en imponerende lettfattelig måte.

Disse kvalitetene gjør at boka opplagt dekker et behov for pensumlitteratur i Norge. Samtidig som den tar utgangspunkt i norsk forskning og erfaring med norske familier, er den oppdatert på sentral forskning fra andre land. Den kan fungere som pensumlitteratur ved Universitetet i Oslo, i de siste semestrene på profesjonsstudiet i psykologi der arbeid med barn og familier er et viktig tema. Det vil dreie seg om ca 90 studenter årlig. I tillegg tror jeg den kan være en viktig del av videreutdanningsprogrammer for terapeuter innenfor psykisk helsevern.

Sissel Reichelt