Katrin Koch og Espen Walstad: Samvær mellom foreldre og barn som ikke bor sammen. Gyldendal 2005.
Boken tar for seg det juridiske og faglige grunnlaget for utforming av samværsordninger ved samlivsbrudd og i barnevernsaker. Forfatterne tar utgangspunkt i barns behov for og evne til å nyttiggjøre seg samvær på en slik måte at dette ikke blir en belastning, men gir støtte til en god psykologisk og sosial utvikling. For sakkyndige psykologer gir boken gode momenter til vurderinger rundt foreldres samværskompetanse, betydningen av konflikt mellom de voksne, og vektlegging av spesielle forhold som seksuelle overgrep, psykiske lidelser og rusmisbruk. Boken holder hele tiden et nøkternt og praktisk fokus.
Boken går lite inn på diskusjonen om hvilken gyldighet psykologisk kunnskap har for beslutninger om samværsordninger. Har vi virkelig solid faglig grunnlag for å avgjøre så klart hvem av foreldrene barnet er mest knyttet til, eller hvordan en samværsordning vil påvirke barnet? Hvilken vekt bør retten legge på våre vurderinger? Mangelen på forskning på samvær tilsier at sakkyndige psykologer kanskje burde blitt klarere advart mot å trekke for detaljerte konklusjoner av den generelle psykologiske kunnskapen.
Koch og Walstads ”Samvær” anbefales for alle som arbeider som sakkyndige i samværs- og barnevernssaker, men også for foreldre, advokater og barnevernsansatte som er med på å utforme samværsordninger.
Wenche Figenschou, Erik Ringberg og Merethe Ekanger: Barnevern – medier og juss. Gyldendal 2006.
Denne artikkelsamlingen springer ut av kritikken mot Barneverntjenestens opptreden i media i forbindelse med barnevernsaker, særlig Kvænangensaken i 2002. Forfatterne er en barnevernsleder, en advokat og en journalist, og boken er skrevet ut fra disse tre ulike perspektivene. Et hovedpoeng med boken er å fremme en offentlig debatt om det skjønnet som alltid utøves i barnevernssaker. Forfatterne argumenterer gjennomgående for et åpnere barnevern, og viser muligheter for en slik åpenhet. Forslaget om at pressen skal kunne være til stede og ha en ”begrenset referatadgang” ved barnevernssaker i retten og fylkesnemnda bør både kunne provosere og vekke debatt.
Boken er nyttig og tankevekkende for alle som arbeider med barnevernssaker, enten som sakkyndig eller som terapeut (eller advokat) for en part i en slik sak.
Svein Arthur Kallevik og Merete Jansen: Adopsjonsboken. Veien til en familie. Høyskoleforlaget 2006.
Kallevik og Jansen har skrevet en opplevelsesnær, men likevel saklig og informativ bok om adopsjon. Boken får fram mange følelsesmessige likhetene mellom adopsjon og det å føde egne barn, men viser også de spesielle utfordringene adopsjon kan by på. Delene om godkjennelsesprosessen, hentereisen og det første møtet med barnet er tankevekkende.
Boken vil være av særlig interesse for de som selv vil adoptere, men den anbefales også for psykologer og andre som kommer i kontakt med adopterte og adoptivforeldre. Det er et stort fortrinn ved boken at den er skrevet i et lett og nært språk, uten at den virker idylliserende eller mangler praktiske detaljer.