Professor Wencke J. Seltzer har i "Familiehemmeligheter - tause fortellinger fra terapirommet" villet gi et innblikk i det ellers lukkede terapirommet. Fagfolk og andre interesserte inviteres inn gjennom seks kliniske eksempler, og Seltzer gir i tillegg teoretiske refleksjoner i en innledning og et etterord.
Alle de seks fortellingene viser hvordan hemmeligheter og tabuiserte historier lukker for familienes kommunikasjon, og for familiemedlemmenes opplevelseshorisont. Særlig barn og ungdom i familiene tvinges inn i en taushet som på et vis beskytter familien, men som også legger bånd på hva de selv har lov til å kjenne og erkjenne. Slik fortellingene er skrevet er det lett å fornemme klaustrofobien i disse familiene, og ikke minst lettelsen når tausheten brytes. Man kan alltids diskutere hvorvidt det nødvendigvis er fruktbart å forstå problemer som for eksempel anoreksi og mutisme i et slikt familiedynamisk perspektiv. Som leser er det uansett interessant å lese Seltzers fortellinger på egne premisser, og se hvordan denne forståelsesrammen ser ut til å ha vært åpnende for akkurat disse familiene.
Fortellinger om terapi er en vanskelig sjanger. Det er svært vanskelig å unngå at terapeuten blir stående som helten i klientens liv, den store forløseren som gjennom skarpsinn og handlekraft frigjør og åpner der alt er stivt og lukket. Jeg synes Seltzer til dels faller i denne fellen i "Familiehemmeligheter". Som i nesten alle andre bøker om terapi framstilles terapiprosessen som ryddig, oversiktlig, til dels planlagt og med en klar retning mot frigjøring. Mine terapier er bare sjelden slik, og jeg antar (og håper!) at jeg ikke er alene om denne opplevelsen. Når man leser Seltzers fortellinger får man en mistanke om at de klassiske kravene til en "god historie" påvirker framstillingen. Man mistenker at terapiene er "ryddet opp" før de presenteres for oss.
Det er naturligvis ikke noe galt i å forkorte og forenkle for å få fram den underliggende strukturen i en terapiprosess. Historiene Seltzer presenterer er både lesverdige og spennende, og de teoretiske delene gir et interessant innblikk i en måte å tenke på. Men det kunne vært enda mer spennende å få en litt mindre strømlinjeformet beskrivelse - til en forandring.